Vt Porsgrunn, Brevik 13.06 2010

En graveveps som prøver å pare seg med en flueblomst er etterhvert blitt ett av de mest ikoniske bildene vi har om orkideer. Men mekanismene bak er kanskje mindre kjent. Vi ser alle at blomsten ligner, men det er først og fremst lukten som er det store lureriet. Blomsten imiterer vepsehunnens feromoner helt nøyaktig, og det er slik vepsen finner frem. Da behøver ikke blomsten å ligne nøyaktig, bare akkurat nok. Det virkelig finurlige er at hannene av gravevepsen Argogorytes mystaceus klekkes noen uker før hunnene, og akkurat i dette tidsvinduet er det flueblom blomstrer, og dermed er det beste alternativet vepsehannene har.

Men det stopper ikke der. Forsøk har vist at vepsen kjenner igjen feromon-signaturer individuelt, og dermed unngår den å oppsøke vepsehunner som den forgjeves har forsøkt å pare seg med tidligere. Flueblomsten har også små individuelle variasjoner i luktsammensetningen som gjør at vepsen ikke kommer tilbake til en allerede besøkt blomst (Paulus 2019, Baguette et al. 2019).  Dermed blir vepsen sendt ut på leting etter andre individer. Alt dette gjør at pollineringen ikke er særlig effektiv i antall pollinerte blomster, rundt 20% er rapportert under optimale forhold, men andelen krysspollinering blir høy.

I Norge er flueblom sjelden og den har en litt underlig oppdelt utbredelse: Hovedutbredelsen er på nedre Østlandet i trekanten Langesund-Fredrikstad-Ringerike, så er det et mindre område i Nord-Trøndelag rundt Snåsavatnet, og så et tredje område rundt Bodø. Det siste er også nordgrensen for gravevepsen. Flueblom vokser på baserik og fuktig, men veldrenert torvjord, enten det nå er i skogbunn eller ute på fukteng og rikmyr. Der den vokser i myr er det alltid på faste tuer et stykke over grunnvannsspeilet. Men flueblom er notorisk vanskelig å oppdage, til tross for de helt umiskjennelige blomstene.

Ellers finnes flueblom nedover til Middelhavet, og på sin vei nedover møter den en del andre Ophrys-arter som alle er spesialisert på hver sine insektpartnere – før den ankommer til et veritabelt slektsstevne i Middelhavslandene. Her er det på det verste beskrevet over 250 arter, hovedsakelig utskilt på grunnlag av antatt unike pollinatorer. I praksis har det vist seg at utroskap er relativt utbredt og en mer edruelig tilnærming regner med 19 arter, og i tillegg noen hybrider (Bateman et al. 2010). DNA-baserte studier støtter den siste modellen.

Vt Porsgrunn, Brevik 17.06 2013

Vt Porsgrunn, Brevik 13.06 2010

Vt Porsgrunn, Brevik 28.06 2002