Fjellkurle er så liten og usynlig at den oftest forsvinner fullstendig blant mose og lyng, og fargene går også helt i ett med omgivelsene. Egentlig er den nærmest umulig å finne for andre enn spesielt interesserte. Det forhindrer ikke at dette er en av våre aller mest eksklusive fjellplanter som kun vokser i fjellområder med et kontinentalt klima og baserike skifre eller kalksteiner i berggrunnen. Der den finnes inngår den oftest i de artsrike reinroseheiene.

I Skandinavia finnes fjellkurle fra Jotunheimen via Jämtland og Härjedalen til Snåsa, og så kommer den igjen i nordlige fjellstrøk fra Salten – altså en helt klassisk «bisentrisk» utbredelse, selv om luken ligger litt lenger nord enn det som er vanlig. Så er den funnet i Nordøst-Finland og på Kolahalvøya; og ellers i Alpene, Karpatene og på Balkan.

DNA-analyser de siste årene har ryddet godt opp i slektskapsforholdene innenfor orkidéfamilien, men også gitt noen store overraskelser. En av de største gjelder fjellkurle. Dens nærmeste slektning, viser det seg, vokser i Alpene og heter Traunsteinera globosa. Dette er en høyvokst plante med lyst rosa blomster i et kulerundt hode, og store blader spredd oppover stengelen. Utseendemessig har de to artene ikke den fjerneste likhet, og likevel er de genetisk så nærstående at de like gjerne kunne vært plassert i samme slekt (Bateman et al. 2003; Bateman 2009). Det blir altså noe av det samme forholdet som mellom grønnkurle og de andre Dactylorhiza-marihendene, så «kurle-utseendet» er tydeligvis noe som ligger latent i denne delen av familien.

In Lom, Bøverdalen 07.07 2007

In Lom, Bøverdalen 19.07 2012

In Lom, Bøverdalen 19.07 2012

In Lom, Bøverdalen 07.07 2007