Dactylorhiza incarnata

Tilbake til forsiden

Referanser

All photographs Dag Fosse

Engmarihånd

Dactylorhiza incarnata

Engmarihånd finnes i en lang rekke mer eller mindre distinkte former som umiddelbart kan se nokså forskjellige ut, og det er kanskje ikke så rart at arten opp gjennom årene har vært delt opp i en mengde underarter og endog separate arter. Imidlertid har nye molekylære undersøkelser vist at det er svært liten genetisk støtte for disse oppdelingene, og engmarihånd som art er faktisk genetisk homogen i en grad som har overrasket dem som har undersøkt det (Hedrén & Nordström 2009). Den lille genetiske variasjonen som finnes går langs en geografisk gradient, helt uavhengig av hvordan plantene ellers ser ut, og her i Norge deler det seg i en vestlig atlantisk og en østlig kontinental gruppe.

Den gamle praksisen med å dele engmarihånd i underarter er derfor nå stort sett forlatt, og idag regner vi bare med to underarter som hovedsakelig er geografisk definert. Vanlig engmarihånd, eller grasmarihånd som den nå blir kalt, er den østlig/kontinentale populasjonsgruppen; utbredt over hele Norge, men svært sjelden på Vestlandet sør for Stad. Grasmarihånd inkluderer nå de tidligere underartene blodmarihånd, subsp. cruenta, og voksmarihånd, subsp. ochroleuca. Disse behandles nå på varietetsnivå. De aller fleste steder vokser de sammen med vanlig engmarihånd og skiller seg ikke fra den på noen andre måter enn ved bladflekker eller blomsterfarge. Forskjellige typer av blodmarihånd i Norge korresponderer nokså nøyaktig med tilsvarende lokale typer av grasmarihånd som vokser i det samme området, som f.eks de to bildene fra Røros til høyre viser. Voksmarihånd er knapt funnet i Norge, men er ganske vanlig i Sverige, og vokser også der sammen med vanlig engmarihånd.

Den andre underarten i Norge er dynemarihånd, subsp. coccinea (bilder nederst). Dette er den vestlige atlantiske populasjonsgruppen, utbredt rundt hele Nordsjøen. I Norge vokser den på sanddyner fra Lista til i hvert fall Ørland, og kanskje også videre nordover. I Norge og nedover til Nederland har den tradisjonelt vært kjent som subsp. lobelii, kjennetegnet av rosa blomster, mens den på De britiske øyer har vært kalt subsp. coccinea, her definert av dypt karminrøde blomster. Dette er nok mest en konsekvens av når i sesongen den er innsamlet og beskrevet, for blomstene hos dynemarihånd er gjerne sterkt karminrøde til å begynne med, og så blekner de fort til rosa utover i blomstringen. Er man tidlig nok ute, begynnelsen av juni, kan man finne mørkblomstrete planter både på Jæren og på Ørland. Plantene på Ørland har vært feilbestemt til purpurmarihånd på grunn av dette, selv om fargen hos dynemarihånd er svært karakteristisk klart rød, uten spor av fiolett som hos annen marihånd. I alle tilfelle har navnet coccinea prioritet, og det er nå det gyldige navnet også i Norge.

Dynemarihånd er oftest kompakt og lavvokst, men det er kanskje en voksestedsmodifikasjon på de vindutsatte sanddynene. En populasjon i et mer beskyttet kalkbrudd på Bømlo er genetisk knyttet til dynemarihånd (Hedrén et al. 2012), og ligner ellers på denne, men består av både høy- og lavvokste planter (bilde til høyre fra Mosterhamn).