Dactylorhiza majalis

Lappmarihånd

Smalmarihånd

Purpurmarihånd

Solamarihånd

En liten gruppe innenfor marihåndslekten har alltid vært vanskelige å innpasse i systematikken, og arter og underarter har kommet og gått med skiftende oppfatninger. Det er Dactylorhiza majalis-gruppen, som tradisjonelt har vært delt inn i et antall selvstendige arter basert på ytre likheter. Nye genetiske undersøkelser har imidlertid vist at disse inndelingene for en stor del er kunstige og ikke nødvendigvis reflekterer reelle slektskapsforhold. Nå slås derfor hele gruppen helst sammen i en art, som da blir hetende D. majalis med underarter.

 

Ved hjelp av DNA kan hovedtrekkene i avstamningsforhold og innvandringsveier kartlegges, og dermed har man kommet frem til mer robuste avgrensninger mellom underartene. I dag er de hovedsakelig geografisk og økologisk definert, med støtte i genetikken, og med mye mindre vekt på ytre trekk som bladflekker og pigmentering. Alle har oppstått på samme måte, etter hybridisering mellom forskjellige former av D. incarnata og D. maculata. Dette har sannsynligvis skjedd mange ganger og mange steder uavhengig av hverandre i løpet av innvandringshistorien etter istiden, og hver gang med forskjellig utgangspunkt (Hedrén et al. 2001).

 

Hybrider er normalt sterile, men om hybridene så danner ureduserte kjønnsceller med begge kromosomsettene representert, i stedet for bare det ene som normalt, blir de ofte igjen fertile og kan formere seg med hverandre på helt normal måte. Dette kalles kromosomdobling, og slik kan en ny art oppstå, selvstendig fra utgangsartene. Denne typen artsdannelse er i virkeligheten ganske vanlig i planteriket og den vitenskapelige termen for en slik art er allotetraploid. «Tetraploid» betyr at det er fire kromosomsett, mens «allo» henviser til at opphavet er to forskjellige utgangsarter.

Vi Ullensaker, Hersjøen 01.07 2020

Lappmarihånd

Dactylorhiza majalis ssp. lapponica

(Dactylorhiza lapponica)

Tø Røros, Sølendet 11.07 2013

Lappmarihånd har tradisjonelt vært sett som en nordøstlig plante i rik fjellmyr, spredt i kontinentale strøk fra øvre Gudbrandsdalen og Østerdalen og nordover til Alta. Nyere molekylære undersøkelser har forandret bildet en del. Det man i dag sammenfatter som lappmarihånd er resultatet av innvandringsbølger både fra sør og fra øst etter siste istid. Disse to innvandringsbølgene har etterhvert smeltet sammen, men senere utdifferensiert både fjell- og lavlandsøkotyper (Nordström & Hedrén 2008). Fjell-økotypen sammenfaller stort sett med vår tradisjonelle oppfatning av lappmarihånd. Men det viser seg at vi også har lavlandsformer av lappmarihånd, som f.eks. på Gjellebekk i Lier (Hedrén & Skrede 2018). Dette er robuste og høyvokste planter, uten den kraftige pigmenteringen og bladflekkene som vi ser hos fjellformene. I Sverige er slike lavlandspopulasjoner mer utbredt og finnes mange steder, f.eks. på Gotland.

Tø Røros, Sølendet 11.07 2013

Vi Lier, Gjellebekk 13.07 2017

Smalmarihånd

Dactylorhiza majalis ssp. sphagnicola

(Dactylorhiza sphagnicola)

Vi Nittedal, Slåttemyra 29.06 2021

Det har vært endel uklarhet rundt navnet smalmarihånd opp gjennom årene. Lenge var disse plantene ført til Dactylorhiza traunsteineri, en art som opprinnelig er beskrevet fra Østerrike, men det har senere vist seg at de norske plantene ikke har noe med mellomeuropeisk traunsteineri å gjøre. Derimot tilhører de et nordvest-europeisk takson som allerede var kjent fra Danmark og Sverige, nemlig D. sphagnicola, som skiller seg fra de andre underartene ved at det er flekkmarihånd som er den ene foreldrearten (Hedrén & Skrede 2018). Dermed er den genetisk godt skilt. Den har også delvis arvet økologien til flekkmarihånd, og vokser oftest på intermediær til sur Sphagnum-torvmosemyr, noe de andre underartene ellers aldri gjør. Smalmarihånd er en varmekjær plante som finnes spredt på nedre Østlandet, rundt Oslofjorden og videre nedover Telemark, med mer isolerte funn gjennom Trøndelag og helt opp til Bodø. De nordligste funnene er imidlertid usikre og det er mest sannsynlig uflekket lappmarihånd.

Vi Nittedal, Slåttemyra 29.06 2021

Vi Nittedal, Slåttemyra 29.06 2021

Purpurmarihånd

Dactylorhiza majalis ssp. purpurella

(Dactylorhiza purpurella)

Ro Karmøy, Sandvesanden 14.06 2020

 Purpurmarihånd er en nordvestlig og oseanisk representant for majalis-gruppen. Den finnes på den nordlige delen av De britiske øyer, Færøyene, Nord-Jylland, og vestkysten av Norge. Her forekommer den spredt, men lokalt vanlig, langs Jæren til Karmøy, og så kommer den igjen en liten håndfull steder på Nordvestlandet fra Vågsøy til Haram (Lundberg og Frøland 2016). Purpurmarihånd er sterkt knyttet til sanddyneområder og vokser aldri langt fra åpent hav. Her finnes også andre orkideer, deriblant flekkmarihånd og den lavvokste lobelii-formen av engmarihånd. Den siste er sannsynligvis den ene opprinnelige foreldrearten til purpurmarihånd, som dermed knytter seg til en vestlig innvandringsbølge over Nordsjøen. Purpurmarihånd regnes overalt hvor den finnes som en enhetlig og velavgrenset underart som er relativt grei å skille fra  de andre. Den varierer lite, bortsett fra at den av og til kan ha tydelig prikkete eller flekkete blader, men som regel er det antydninger til svake bladflekker, særlig mot spissen av bladene. Leppen er flat med litt opprullete kanter, og med det tette akset er den vanskelig å ta feil av.

Ro Klepp, Orresanden 26.06 2017

Ro Karmøy, Sandvesanden 14.06 2020

Solamarihånd

Dactylorhiza majalis «ssp. traunsteinerioides»

 

Ro Sola, Stavanger Lufthavn 26.06 2017

Inne på flyplassområdet på Sola, i forlengelsen av sanddynene på Solastranden, står en liten populasjon av marihånd som har voldt botanikere mye hodebry opp gjennom årene. Disse plantene er vekselvis blitt ført til lappmarihånd eller smalmarihånd. Senere har de også blitt antatt å være en flekket varietet av purpurmarihånd kalt var. cambrensis (som man også kan finne andre steder på Jæren og Karmøy, se over). Men plantene på Sola er distinkt forskjellige fra purpurmarihånd - de er høyere og slankere, med mer åpen blomsterstand og smalere blader, og de blomstrer to uker tidligere. Det er ingenting som tyder på at den danner overgangsformer mot purpurmarihånd. Molekylære undersøkelser har gitt svært overraskende resultater. Sola-plantenes plastid-DNA er nemlig kjennetegnet av sekvenser som ikke ellers er funnet i marihånd fra Sør-Skandinavia, og dermed er det klart at solamarihånd må ha et annet opphav. Disse sekvensene gjenfinnes i andre underarter på kontinentet - men først og fremst i den britiske ssp. traunsteinerioides (Hedrén et al. 2012). Den er ikke så helt ulik solamarihånd,  og er foreløpig den mest aktuelle kandidaten. Helt like er de dog ikke, så ingen tør å konkludere helt sikkert ennå.

Ro Sola, Stavanger Lufthavn 26.06 2017

Ro Sola, Stavanger Lufthavn 26.06 2017

Tilbake til forsiden

Referanser

All photographs Dag Fosse