Grønnkurle

Dactylorhiza viridis

(Coeloglossum viride)

De fleste kjenner nok grønnkurle fra snaufjellet, hvor den vokser i lesideenger og lyngmark som ikke smelter ut altfor sent. Hadde grønnkurle vært litt mer iøynefallende hadde den nok vært en viktig indikatorplante for baserik berggrunn, slik reinrose er på rabbene, for den er en av de første artene som kommer inn, og den er nesten alltid tilstede bare berggrunnen er god nok. I fjellet er grønnkurle liten, spinkel og småvokst, gjerne bare med tre blader og 5-10 blomster, og som regel må man lete litt. Men grønnkurle går også nedover i fjellskogen og kan vokse i fuktig løvskog helt ned til lavlandet østpå. Der blir den langt større og mer hengslete, og forsåvidt mer lik en “normal” marihånd, men også betraktelig sjeldnere, og planter som de nede til høyre ser man ikke spesielt ofte. Disse grønnkurlene i skogbunnen gir et radikalt annerledes inntrykk enn fjellplantene, og de blir av og til behandlet som underarter. Men overgangen er glidende og det er sannsynligvis bare voksestedsmodifikasjoner.

 

En isolert forekomst av grønnkurle på sanddyner på Jæren skiller seg mer ut, med et tettblomstret aks og brede, utbøyde blader (bilder nederst), og hele skikkelsen ligner engmarihånd og purpurmarihånd som den vokser sammen med. Det kan kanskje skyldes lokal genflyt og introgresjon, men disse plantene er ellers blitt koblet med lignende planter på Island og Færøyene, og behandles i Norge som underarten ssp. islandicum, islandsgrønnkurle (se Lundberg 2019). Forekomsten er liten og sårbar og underarten er rødlistet som “sterkt truet”.

 

Overraskende nok har det vist seg at grønnkurle genetisk er en ekte marihånd, på tross av det avvikende utseendet. Hvis grønnkurle skal holdes utenfor må også engmarihånd ut av slekten hvis den skal forbli «monofyletisk» – altså inkludere alle etterkommere etter en gitt stamform (men ingen andre); noe som regnes som et viktig prinsipp i moderne systematikk. Noen foretrekker imidlertid å beholde det gamle slektsnavnet siden grønnkurle skiller seg så tydelig fra resten av Dactylorhiza morfologisk, og det foreligger også en ribosom-DNA undersøkelse som understøtter det (Devos et al. 2006).

Vi Hol, Hallingskarvet 20.07 2008

Vi Hol, Hallingskarvet 30.06 2021

Vi Hol, Hallingskarvet 26.07 2020

No Saltdal, Junkerdalsura 07.07 2010

Tø Oppdal, Gjevilvassdalen 13.07 2013

Islandsgrønnkurle

Dactylorhiza viridis ssp. islandicum

Ro Klepp, Orresanden 11.07 2016

Ro Klepp, Orresanden 11.07 2016

Tilbake til forsiden

Referanser

All photographs Dag Fosse