Myrflangre er en våtmarksorkidé som har mistet omtrent halvparten av sine voksesteder siden midten av 1900-tallet. Den er tildels utbredt i det tettest befolkede området i landet rundt Oslofjorden, og svært mange av gressmyrene den fantes i har blitt drenert og dyrket opp siden 1950-tallet. Disse myrene ble tidligere ofte nyttet til slått, og det tok ikke myrflangren noen skade av – tvert i mot holdt det myrene åpne slik at de ikke grodde igjen, og det opprettholdt også grunnvannsforholdene, som myrflangre er svært følsom for. I dag legges det ned stor innsats i å restaurere mange av de gjenværende voksestedene (se Woldstad Hanssen 2011).

Et tilsynelatende mer stabilt voksested er fuktige forsenkninger i sanddynelandskap, såkalte dynetrau. Her er den kalkrike sanden erodert helt ned til grunnvannet, og slike steder har ofte et stort innslag av rikmyrsarter. I kyststrøk ellers i Europa er dette et viktig voksested for myrflangre, og vi har et i Norge også, på Ognasanden i Hå kommune på Jæren. Her vokser myrflangre i tette matter av krypvier. Det er mulig flangrens sopprot-partner her inngår i et treveis mykorrhiza-nettverk med krypvier, men dette er foreløpig litt mangelfullt kjent. Et lignende voksested på Karmøy var antatt utgått, men her har myrflangre kommet tilbake i senere år (Lundberg 2013). Ellers har den idag best fotfeste i et lite område på vestsiden av Oslofjorden, i kommunene Øvre Eiker, Drammen, Lier og Ringerike. Så finnes den fremdeles ett sted i Nittedal og ett sted på Hvaler, mens den er forsvunnet fra Tjøme og Kristiansand. Myrflangre er rødlistet som EN, truet.

Myrflangre har nektar i de store blomstene, og de besøkes av mange slags insekter. Det ser ikke ut til at mekanismen er særlig spesialisert, og alt fra humler og veps til blomsterfluer, til og med maur, er blitt observert med pollinier festet på kroppen. Leppen har et «hengsel» på midten som vipper over av insektets egen vekt, og dermed får insektet en dytt fremover så det kommer i riktig posisjon i blomsten. I tillegg formerer myrflangre seg vegetativt ved at rotstokken forgrenes. «Flangre» er egentlig dialekt for å flagre. På svensk heter slekten «knipprot» og på dansk «hullæbe» – beskrivende nok, men knapt så poetisk og mystisk.

Bu Lier, Gjellebekk 21.07 2010

Bu Lier, Gjellebekk 21.07 2010

Bu Lier, Gjellebekk 21.07 2010

Ro Hå, Ognasanden 13.07 2021

Ro Hå, Ognasanden 13.07 2021

Ro Hå, Ognasanden 13.07 2021