Fra frø til orkidé, via en sopp

Et av de viktigste samspill i naturen er det mellom de grønne plantene og sopp. De fleste planter, inkludert alle våre vanlige skogstrær, danner mykorrhiza – sopprot – med bestemte sopper som hjelper dem å ta opp mineraler og salter. Soppen på sin side får tilgang til de energirike karbohydratene som plantene produserer, og dermed har begge parter like stor nytte av det.

Men orkideene har tatt dette enda lenger. For dem er dette samarbeidet en livsnødvendighet og ikke bare et næringstilskudd. Et orkidéfrø er fnugglett og består kun av et lite embryo; noen få hundre celler og knapt det, helt uten opplagsnæring av noe slag. Frøet har ingen mulighet til å spire på egen hånd. Først må det infiseres av et soppmycel som kan forsyne det med næring, og på dette stadiet har soppen ingenting igjen for samarbeidet. Den lille orkidéspiren kan holde seg der den er og samle opp næring fra soppen i mange år før den behøver å vise seg over jorden.

Soppen på sin side har samtidig forbindelse til trær og andre planter i nærheten, og dermed kan den forsyne orkidéspiren med alle næringsstoffene den trenger – den vokser rett og slett opp som parasitt på soppen. Etter hvert som orkideen får grønne blader og kan begynne å produsere sine egne karbohydrater gjenopprettes riktignok balansen.

Som man kan tenke seg, er veien herfra kort til å avskaffe fotosyntesen fullstendig, og bare leve på det soppen skaffer til veie. Vi har noen klorofyll-løse arter som har gjort nettopp det; slike planter ble tidligere kalt saprofytter, men strengt tatt er det soppen som er saprofytt, ikke orkideen. Nå foretrekkes det mer presise og beskrivende begrepet myko-heterotrof.

Hvilke sopper som danner mykorrhiza med hvilke orkideer er fremdeles lite kjent, ettersom disse soppene sjelden utvikler identifiserbare fruktlegemer. Men DNA-sekvensering i senere år har kastet noe nytt lys over tingene.

Relativt utbredte sopp-partnere er slektene Tulasnella (en gelesopp som nedbryter vissent løv etc), sikkert påvist hos i hvert fall marisko og kongsmarihånd og noen flere, og Ceratobasidium, hos bl.a. knerot. Sebacina-arter er påvist hos fuglerede. Alle disse ble tidligere klassifisert som Rhizoctonia i gruppen «imperfekte sopper», ettersom man ikke så fruktlegemer på dem. Senere har det vist seg at de tilhører forskjellige grupper spredd rundt i soppriket.

I Mellom-Europa er noen flangre-arter eksklusivt knyttet til Tuber, altså trøffel. Korallrot danner eksklusiv mykorrhiza med Tomentella, mens amerikanske korallrot-arter er assosiert med Russula, altså kremler. Et interessant poeng er at Tomentella på sin side også danner mykorrhiza med vier og bjørk, men ikke f.eks. furu.

Noen orkideer er svært spesifikke og holder seg kun til en bestemt sopp-partner. Andre er generalister og kan danne mykorrhiza med forskjellige sopper i forskjellige områder, eller forskjellige miljøer.

Fuglerede får all sin næring fra sopp, som igjen får fra trærne.

Ve Kvam, Steinstø 2015

Tilbake til forsiden

Referanser

All photographs Dag Fosse