Fuglerede har fått både norsk og vitenskapelig navn etter det omfangsrike og innfiltrete rotsystemet – et navn som nok stammer fra en tid da man ikke hadde så mye skrupler for å grave opp sjeldne og merkelige planter. Navnet går igjen på mange språk, så vi får godta at likheten med et virkelig fuglerede er slående. Over jorden ser fuglerede mest ut som noe vissent fra ifjor ettersom hele planten fullstendig mangler klorofyll, og den er da også en ekte myko-heterotrof plante som får all sin næring fra en sopp i jorden – som igjen får fra de grønne trærne i nærheten.

I virkeligheten er fuglerede nærbeslektet med tvebladene. Genetisk er fuglerede og stortveblad «søsterarter» som deler en felles stamform, mens småtveblad er noe fjernere beslektet. Dermed ble det nødvendig å samle dem alle i en slekt for å opprettholde moderne systematiske prinsipper (Bateman 2009). Slekten inneholder totalt et femtitalls arter i tempererte strøk rundt hele den nordlige halvkule. Fuglerede er den eneste på våre kanter som har tatt skrittet fullt ut og kvittet seg med alle fotosyntetiserende organer, mens det er et par til i Øst-Asia.

Fuglerede blomstrer tidlig på forsommeren, men viser seg med svært ujevne mellomrom og kan være helt fraværende fra kjente voksesteder i mange år. Når planten først er kommet opp blir de visne stenglene stående som vinterstandere og delvis utover neste sesong, og slik blir voksestedene litt lettere å lokalisere. I Norge vokser fuglerede i rik edelløvskog, sjeldnere barskog, langs kysten til Narvik. Den er overalt sjelden og det kan være svært langt mellom funnstedene. Arten er utbredt i Europa og et stykke østover i Sibir, og så kommer den igjen med en underart i Nord-Kina, Korea og Japan.

Ve Kvam, Ålvik 27.06 2015

Ve Kvam, Steinstø 08.06 2019

Ve Kvam, Ålvik 27.06 2015

Ve Kvam, Ålvik 27.06 2015

Ak Asker, Nesøya 02.06 2014

Ve Kvam, Steinstø 04.06 2014