Fettblad ble sist sett i Norge i 1936. Da ble det aller siste kjente eksemplaret plukket ved Kolabekkilen på Tjøme, som var ett av artens fire voksesteder i Norge. Frem til 1933 vokste den også i en rikmyr på Hvasser i Tjøme, nå forlengst grøftet og tørrlagt. Så fantes den ved Arekilen på Hvaler, til 1920, og ved Nesøytjern i Asker, også der til 1920. Disse bildene er tatt på Gotland, hvor det fremdeles er noen gode forekomster, selv om fettblad også der er nokså sjelden. Det er nok flere årsaker til at fettblad forsvant. Oftest er det botanikerne som har fått skylden – bare i museenes samlinger ligger det 29 belegg fra Nesøya og 20 fra Arekilen. Men også private samlere gjorde ganske sikkert store innhogg. På den tiden var det utstrakt byttehandel med pressete planter mellom samlere, etter et poengsystem der plantene fikk høyere poengsum jo sjeldnere de var.

Den bakenforliggende årsaken var nok likevel opphør av beite, slik at voksestedene grodde igjen. Den gangen var det ikke aktuelt med skjøtselstiltak for å bevare voksestedene, det viktige var å sikre seg eksemplarer til samlingene mens det ennå var mulig. Fremskrittet, både i jordbruk og industri, var ikke noe man satt spørsmålstegn ved, og gjenoppretting av miljøer som gikk tapt var sannsynligvis ikke noe man engang kunne forestille seg. Det gamle voksestedet på Nesøya var i lang tid gjengrodd med tett skog og kratt, men er fra 2014 blitt ryddet og åpnet opp. Det vil nok ta endel tid før den opprinnelige rikmyrvegetasjonen er tilbake, men på sikt vurderes det å re-etablere fettblad fra de nærmeste svenske bestandene i Östergötland ved Vättern.

Blomstene hos fettblad vender rett opp, slik at den utbøyde leppen blir stående over de andre blomsterdekkbladene.