Ve Kvinnherad, Ølve 03.07 2014

Navnet fiol er fra gammelt av brukt om alle planter som lukter godt, og det er derfor ikke så underlig at en plante som bare dufter etter solnedgang ble hetende nattfiol. I sommernatten kan lukten være intens og kjennes på lang avstand, mens det på dagtid ikke er antydning til lukt. Forklaringen på denne oppførselen blir åpenbar når man ser nærmere på blomsten, for den lange og tynne nektarsporen er det bare nattsvermernes lange sugesnabel som når ned i.

Våre to nattfioler er enkle å holde fra hverandre med en titt inn i blomsten. De to avlange pollensekkene sitter hos vanlig nattfiol parallelt og tett sammen, mens de hos grov nattfiol sitter lenger fra hverandre og spriker i 45° vinkel. Nattsvermerne får dermed pollenet festet på forskjellige steder, og hvis de så besøker en blomst av den andre arten treffer ikke pollenet der det skal. Dermed holdes de to artene «rene» også der de vokser sammen, og det gjør de relativt ofte. Mellomformer er sjeldne. Genetisk lar de seg ikke skille med noen kjente markører og artene er nok splittet fra hverandre svært nylig, men i praksis er de såpass distinkte at det ikke er noe problem å se på dem som to gode arter.

Begge nattfiolene er blant de «klassiske» beite- og slåttemarksplantene i Norge. Etterhvert som det gamle kulturlandskapet har grodd igjen, har de til en viss grad skilt lag økologisk. Grov nattfiol P. chlorantha har fulgt menneskelig aktivitet og er idag en vanlig plante på veikanter – på mange måter vår tids slåttemark. Nattfiol P. bifolia ser ut til å være langt mer knyttet til naturlige vegetasjonstyper. I Sør-Norge er den nokså typisk for edelløvskog og kalkfuruskog, mens den nordover og ute ved kysten går inn i åpen heivegetasjon. Det har fått noen til å dele den i to underarter, skog- og heinattfiol, men det er ikke helt enighet om hvor klart definert disse underartene er. Nattfiol er nok mer knyttet til baserik grunn enn man kan få inntrykk av i mange floraverk, og man finner den helst i svært artsrike miljøer sammen med andre kravfulle arter.

Nattfiol finnes i hele landet til Finnmark, og til 1300 meter i Jotunheimen. Grov nattfiol er begrenset til kyststrøkene i Sør-Norge. De to artene har en stor og nokså sammenfallende totalutbredelse i Europa, Nord-Afrika og tvers over Asia. Slekten Platanthera har ellers et klart tyngdepunkt i Nord-Amerika med et stort antall arter, og der inntar slekten en økologisk nisje som på mange måter tilsvarer den Dactylorhiza har i Europa, med mange arter knyttet til myr og fukteng.

Ve Kvam, Steinstø 03.06 2014

Ve Samnanger, Rolvsvåg 01.07 2019