Orkideene er tilpasset insektpollinering, men ikke hvilke insekter som helst. Mekanismen er ofte ekstremt spesialisert slik at hver art er avhengig av sin spesielle partner for at det skal fungere. Noen orkideer tilbyr insektet den vanlige belønningen i form av nektar, som f.eks. brudespore eller nattfiolene. De pollineres av sommerfugler og nattsvermere, som er de eneste insektene med lang nok sugesnabel til å nå ned i den lange sporen der nektaren er.

 Brei- og rødflangre benytter en annen strategi. De pollineres av humler, bier og veps, og blomstene har nektar som inneholder både alkohol og flere andre tildels sterke narkotiske stoffer (Jakubska et al. 2005). Disse stoffene virker akkurat likedan på insektene som på oss. Det er mulig at dette gjør insektene såpass omtåket at de holder seg til flangreblomstene, som gjerne står i tette klynger, i stedet for å fly videre til andre jaktmarker (se bilde nedenfor).

 Mange orkideer har ingen nektar og lurer istedet insektet inn i blomsten på forskjellige måter. Mest berømt hos oss er nok flueblomsten, som later som den er en gravevepshunn, slik at hannvepsene prøver å pare seg med blomsten. Ikke bare utseendet, men også lukten stemmer. Det er nesten så man tenker at en så utspekulert strategi må ha en «hensikt», men evolusjonen fungerer ikke på den måten. Det har bare vært effektivt nok til at de plantene som lignet mest på en graveveps fikk flest avkom.

 Andre orkideer bruker farge- og luktvariasjoner. Vår vanlige flekkmarihånd har så variabel blomsterfarge at humlene prøver stadig nye blomster selv om de ikke finner noe nektar der, mens vårmarihånd oppnår samme effekt ved at blomstene ofte lukter litt forskjellig fra plante til plante.

 Selve grunnmekanismen for pollineringen er den samme hos nesten alle. Orkideene har ikke frie pollenbærere og griffel med arr som de fleste andre blomsterplanter. Alt er sammenvokst til en griffelsøyle midt i blomsten, og i to hulrom her ligger pollenet sammenkittet i to sekker, polliniene. Bildet til venstre viser en breiflangreblomst der blomsterdekkbladene er fjernet, bare leppen står igjen. Under det gule lokket ligger polliniene. De har egne klebeorganer som limer seg fast til insektet når det kommer inn i blomsten, og under flyturen til neste blomst bøyer de seg slik at pollenmassen treffer rett på arrskiven som ligger like nedenfor.

  Med alle de sinnrike pollineringsmekanismene er det litt overraskende når det viser seg at orkideene ofte har dårlig fruktsetting i naturen (bortsett fra de artene som er helt eller delvis selvpollinert). Nå behøver ikke det være noen katastrofe, for det ser ut til at en eller to kapsler pr. plante med noen års mellomrom kan være nok til å opprettholde bestanden, i hvert fall om ingen andre ulykker inntreffer. Dessuten er fruktmodning ressurskrevende; og disse ressursene kan plantene bruke på andre måter.

 Mer fascinerende blir det når noen biologer spekulerer i om den enorme artsdiversiteten hos orkideene – ca 20 000 arter på verdensbasis – kan forklares ut fra det som faktisk er en nokså mislykket pollineringsstrategi. De peker på at når den effektive populasjonsstørrelsen – antall planter som til enhver tid setter frukt – er så liten som den ofte er hos orkideene, blir genetisk drift en like viktig mekanisme som naturlig seleksjon. (Tremblay et al. 2005). Det betyr at tilfeldige genetiske avvik som forsåvidt ikke behøver å ha noen reproduksjonsmessig gevinst og som ellers ville blitt visket ut igjen, vil ha mye større sjanse til å overleve til nye generasjoner. Men alt dette er foreløpig litt spekulativt.

Griffelsøylen og leppen i en breiflangreblomst. Resten av blomsterdekket er fjernet.