Flekkmarihånd og skogmarihånd har nå fått det felles norske navnet blekmarihånd. De to er opp gjennom årene vekselvis blitt behandlet som selvstendige arter, eller som en art med underarter. Det ene er ikke nødvendigvis mer «riktig» enn det andre, men den rådende oppfatningen er at behandling som underarter bedre reflekterer forholdet mellom dem (Hedrén et al. 2012). I ren og typisk form er flekkmarihånd og skogmarihånd helt klart to forskjellige ting. De har helt forskjellig økologi, delvis forskjellig utbredelse, og de er også utseendemessig nokså greie å holde fra hverandre. Problemet er at det finnes et helt spektrum av mellomformer som verken er det ene eller det andre, og mange steder er disse mellomformene mye vanligere enn de «rene» utgavene. På bildene til høyre er det ren flekkmarihånd øverst, og ren skogmarihånd nederst. De øvrige fordeler seg noenlunde jevnt mellom disse ytterpunktene.

Genetiske undersøkelser har vist at fuchsii og maculata er godt separert i utgangspunktet (Bateman 2021). Disse undersøkelsene er imidlertid hovedsakelig gjort på britisk og mellomeuropeisk materiale, og situasjonen i Skandinavia er kanskje ikke fullt så enkel. Det har vist seg at maculata s.s. deler seg i en vestlig atlantisk populasjonsgruppe og en nordøstlig kontinental (Brandrud et al. 2020). Skandinavia blir da en mellomliggende overgangssone, og i Norge ser det ut som det er i indre strøk vi har de fleste overgangsformene.

Det er også et viktig metodisk spørsmål om utvalg: er de vanskelige og ubestemmelige individene tatt med i disse undersøkelsene, eller er de gjort på individer som allerede er helt klart definert som den ene eller den andre, nettopp for å få entydige resultater? Alt dette er foreløpig helt uavklart. Det har blitt fremholdt at subsp. maculata er tetraploid med fire kromosomsett, mens subsp. fuchsii er diploid med to, og dermed skal de to i prinsippet være reproduktivt skilt. Men det har vist seg at subsp. fuchsii relativt ofte opptrer i tetraploid form, og dermed forsvinner den antatte reproduktive barrieren (Bateman 2021).

Inntil videre er det nok mest praktisk å se på dem som økotyper: flekkmarihånd i åpne myrer, fuktsig og lyngheier; skogmarihånd på baserik fastmark og da gjerne i frodig høystaudeskog med tett undervegetasjon. Og så er det en lang rekke mellomformer i mellomliggende vegetasjonstyper. Alle sammen kan gå fra havnivå til opp i fjellbjørkeskogen.