Platanthera bifolia chlorantha

Tilbake til forsiden

Referanser

Nattfiol

Platanthera bifolia

Grov nattfiol

Platanthera chlorantha

Så like som de to nattfiolartene er, er det litt underlig at det så godt som aldri har vært stilt spørsmål ved deres artsstatus. Det er kanskje fordi de passer så godt inn i klassisk darwinistisk evolusjonsbiologi. Men genetisk lar de seg ikke skille med noen kjente markører, og det har fått noen til å se nærmere på om det i virkeligheten kan dreie seg om en enkelt polymorf art (Bateman, James & Rudall 2012). Konklusjonen er foreløpig usikker, men de to har i hvert fall skilt lag svært nylig.

Begge har en stor og nokså sammenfallende totalutbredelse i Europa, Nord-Afrika og tvers over Asia. I Norge skiller de delvis lag, og mens grov nattfiol er begrenset til kyststrøkene i Sør-Norge, finnes nattfiol over hele landet til Finnmark, og til 1300 meter i Jotunheimen. Økologisk skiller de seg også en del i Norge, men med overlapp. Begge er blant de «klassiske» beite- og slåttemarksplantene i det gamle kulturlandskapet. Men grov nattfiol finnes idag oftere på forstyrrete og kulturbetingete voksesteder, særlig tallrik på veikanter. Nattfiol ser derimot ut til å være mer knyttet til naturlige vegetasjonstyper. I Sør-Norge går den typisk inn i edelløvskog og kalkfuruskog, men den finnes like ofte i åpen heivegetasjon ute ved kysten og oppover mot fjellet. Det har fått noen til å dele den i to underarter, skog- og heinattfiol, men det er ikke helt enighet om hvor klart definert disse underartene er. Begge underartene er sannsynligvis mer knyttet til baserik grunn enn man kan få inntrykk av i floraen, og man finner helst nattfiol i svært artsrike miljøer.

Med litt trening holder man de to nattfiolene fra hverandre med et øyekast: en titt inn i blomsten viser de to avlange pollensekkene, som hos vanlig nattfiol er parallelle og sitter tett sammen, mens de hos grov nattfiol sitter lenger fra hverandre og spriker i 45° vinkel. Nattsvermerne får dermed pollenet festet på forskjellige steder, og hvis de så besøker en blomst av den andre arten treffer ikke pollenet der det skal. Dermed holdes de to artene «rene» også der de vokser sammen, og det gjør de relativt ofte.

Navnet fiol er fra gammelt av brukt om alle planter som lukter godt, og det er derfor ikke så underlig at en plante som bare dufter etter solnedgang ble hetende nattfiol. I sommernatten kan lukten være intens og kjennes på lang avstand, mens det på dagtid ikke er antydning til lukt. Forklaringen på denne oppførselen blir åpenbar når man ser nærmere på blomsten, for den lange og tynne nektarsporen er det bare nattsvermernes lange sugesnabel som når ned i.

All photographs Dag Fosse